Geografi, demografi og tidlig utvikling

Geografi, demografi og tidlig utvikling

Denne artikkelen presenterer en vekstmodell der overlevelse er endogent bestemt og overflod av naturressurser påvirker avkastningen til arbeidskraft. I geografiske regioner der naturressursene i utgangspunktet er større og klimaet er relativt mer gjestfritt, er sjansen for overlevelse høyere. Høyere forventet levealder får foreldre til å bruke mer av ressursene sine på alderdomsforbruk og -glede. Følgelig investerer de relativt mer i kvantiteten og kvaliteten på avkommet. Investering i utdanning, sammen med befolkningsvekst, utløser etter hvert teknologisk fremgang. Etter hvert som teknologinivået forbedres og forventet levealder øker samtidig, går en geografisk fordelaktig økonomi inn i et post-malthusiansk regime der både fruktbarhet og utdanning øker. Til slutt fører den økende avkastningen til utdanning en slik økonomi til en demografisk overgang der forventet levealder fortsetter å stige og foreldre får færre, men mer utdannede barn. I regioner der geografien er mer ugunstig, finner ikke denne overgangen sted, og økonomier forblir fanget i det malthusianske regimet. Å redegjøre for geografiens rolle i utviklingen bidrar derfor til å knytte demografisk overgang til geografi og viser at geografi påvirker økonomien stort sett indirekte gjennom dens innvirkning på husholdningenes beslutninger og demografi. Det gir også et rammeverk for å vurdere hvorfor geografi kan ha mindre betydning i dag.

Det er en nylig debatt om geografiens rolle kontra institusjonenes rolle i økonomisk fremgang. Denne debatten dreier seg først og fremst om hvorvidt geografi eller institusjoner står for forskjeller i økonomisk velstand på tvers av land, og det er et økende antall bevis for å kaste tvil om en direkte geografieffekt.¹ Ikke desto mindre stemmer de fleste funnene til dags dato med synet om at geografiske egenskaper var viktige i fremveksten av jordbruk og tidlig utvikling. Derfor presenterer denne artikkelen en enhetlig økonomisk vekstteori som fokuserer på geografi på svært lang sikt. Ved å gjøre det kobler den tidlig utvikling og demografisk overgang til geografi og viser at de store effektene virker indirekte gjennom virkningen av geografi på husholdningenes økonomiske beslutninger og demografi. Rammeverket som presenteres gir også en vurdering av hvorfor geografi kan ha mindre betydning i dag.

Det 20. århundre var vitne til en forbløffende endring i levestandarden på den vestlige halvkule. Konservative anslag viser for eksempel at gjennomsnittsinntekten i USA har tidoblet seg de siste 125 årene. Kraftig økning i utdanningsnivå, forbedringer i forventet levealder og betydelige nedgang i fruktbarhet og dødelighet kjennetegnet også denne perioden med rask formueakkumulering i «industrialiserte land».

To fakta gjør denne fremgangen desto mer bemerkelsesverdig: For det første er det store forskjeller i økonomiske forhold over hele verden i dag. Et svært publisert anslag fra Verdensbanken viser for eksempel at omtrent én milliard mennesker fortsatt lever på mindre enn én dollar om dagen.² Og inntektene per innbygger til rike industriland er omtrent 25 ganger høyere enn de fattige afrikanske økonomiene sør for Sahara. Det eksisterende store gapet i inntektsfordelingen på tvers av land er for det meste en manifestasjon av den vedvarende økonomiske fremgangen som fant sted i Europa og noen av dets avleggere i forrige århundre. For det andre var menneskelig eksistens for det meste synonymt med elendighet. Selv etter at menneskelige samfunn slo seg ned for å skape de første jordbruksøkonomiene rundt 10 000 f.Kr., endret ikke levekårene seg vesentlig.